- Max William Baban-Olsen
Max William jobber som hovedinstruktør og trener i BSV.
- Trener og hovedinstrukør i Bærumsvømmerne
- 49 år
- Jobbet i Bærumsvømmerne i 4 år
Hvorfor ble det Bærumsvømmerne?
Jeg jobbet tidligere som privatlærer i svømming for barn og voksne. Etter hvert ble det litt ensomt å holde på alene. Jeg ville ha kollegaer, og BSV hadde mange svømmekurs, så da ønsket jeg å jobbe her. Det er mye morsommere å ha kollegaer enn å jobbe på egen hånd. Men jobben er ellers ganske lik!
Hva gjorde du før du kom til BSV?
Jeg er egentlig maskiningeniør, og har jobbet flere år i oljebransjen. Jeg har faktisk vært målvakt i førstedivisjon i fotball da jeg var ung. I tillegg har jeg jobbet som lærer og tolk i FN, og vært frivillig i Røde Kors. I dag er det å være svømmelærer og trener jobben min. Jeg er veldig glad i å lære bort svømming, og trives med kollegaer, elever og utøvere.
Hva brenner du for?
Ousama og Max William er populære svømmelærere hos barna i Bærum.
Jeg brenner for at alle skal lære seg å mestre og være trygge i vann. Det er fantastisk gøy å se utviklingen hos barn som ikke kan svømme: fra å ikke kunne svømme, til å mestre vannet og til slutt kunne svømme. En av de morsomste tingene siste året, har vært å undervise nyankomne i Norge. Noen av de har aldri har vært i basseng tidligere, og i dag svømmer de veldig bra! Det er langt mellom nivået de var på da de startet, og nivået de er på når vi avslutter. Jeg er veldig stolt av elevene og utøverne mine.
Jeg vokste opp i Irak, og var ikke spesielt god til å svømme. Vi var nesten aldri i vann, og egentlig kun i grunt vann. En av disse gangen har vært skjellsettende for min interesse for svømming. Den fortalte meg hvor viktig det er å kunne svømme! Vi badet i en innsjø i Irak, og vi var mange barn og unge ute i vannet og lekte. Jeg kunne ikke svømme, men hadde på meg en badering for å være trygg. Men baderinger er en falsk trygghet når du ikke kan svømme, og det fant jeg ute av på den harde måten.
Uten at vi tenkte over det, var vi kommet på dypt vann. Og det var da jeg mistet baderingen og gikk under. Jeg druknet faktisk, og var bevistløs når de fant meg. Det eneste jeg husker er lyset fra solen, som var over vannflaten. Etter det husker jeg ingenting. Det gikk heldigvis bra. Det var en som plutselig så at jeg ikke var i baderingen, og dykket ned for å finne meg. Jeg var bevistløs når jeg ble hentet opp fra bunnen. Heldigvis var det en som kunne førstehjelp, og som klarte å få liv i meg igjen.
Jeg er litt usikker på hvorfor, men jeg ble faktisk ikke redd for vann etter dette. Moren min ble derimot veldig redd, og likte ikke at vi barna badet i sjøen. Vi tok noen svømmetimer i Irak, uten at hun visste om det, men jeg lærte meg ikke å svømme skikkelig før vi flyttet til Norge.
Jeg lærte å svømme ordentlig, først da jeg startet på videregående på Nøtterøy. Der fikk jeg en gymlærer som var tidligere stuper, og som nok var litt over gjennomsnittet opptatt av at alle må kunne svømme. Han oppdaget at vi var flere elever som ikke kunne svømme ordentlig. Han sørget for at vi fikk ekstra undervisning. Hver eneste uke i et halvt år hadde vi dobbelttimer i svømming. Jeg lærte meg endelig å svømme skikkelig. Det tok tid, men det var så gøy når jeg begynte å mestre svømming! Jeg kan takke han for at jeg i dag er en god svømmer.
Når jeg først hadde lært å svømme, ble jeg helt hekta. Jeg begynte å svømme ute i Tønsbergfjorden. Jeg svømte rundt i fjorden, hver dag i over et år, uansett vær. Å svømme ute, er fremdeles noe av det beste jeg vet!
3 kjappe:
- Favorittmat: Jeg liker alt, men er ekstremt glad i is
- Favorittfarge: Orange
- Hobby: Jeg leter etter metaller med metalldetektor.